mandag, mars 14, 2016

Å sette seg mål

Jeg har jo vært klar over at det er viktig å sette seg mål, men det har ikke vært gjort de siste årene. I hvert fall ikke på treningsfronten. Litt generelle og vanskelig målbare mål har det jo vært

  • "I år skal jeg trene mer"
  • "I år skal jeg delta i NM på terrengsykkel rundbane"
  • "Neste år skal jeg være med på et lengre triathlon igjen"
Det blir liksom ikke noe fart i sakene av dette. De forplikter ikke. Ikke nok. Det gjelder sikkert bare meg. For om målene er konkrete veier de liksom mye mer. Hvis målene dine i tillegg er litt hårete (som Erik Betrand Larssen vil de skal være) blir det enda mer forpliktende. For min egen del har jeg satt meg følgende mål for sommeren 2016
  • Jeg fullfører Ironman Haugesund på under 5 timer
  • (og jeg skal kose meg hver eneste treningstime på veien dit!)
At jeg nå har satt meg et mål på noe jeg har lyst til å gjøre og som er med på å motivere meg til å trene har ført til at jeg
  • Er påmeldt Ironman Haugesund 3. juli 2016
  • Har begynt å svømme igjen (har vel ikke vært i svømmehallen på ca 1 år)
  • Har begynt å løpe mer fast (1 til 2 ganger hver uke)
  • Tenker mer på kosthold (spiser jevnt sundt, men mer fokus nå)
  • Planlegger treningene mine (litt mer enn ellers)
  • Er i det hele tatt mer motivert til mye
Før jeg meldte meg på var det ikke like lett å komme seg på trening. Ofte ble det med sofaen etter å ha kommet hjem fra jobb og spist middag. Når jeg først får varmet opp sofaen er det liksom vanskeligere å komme seg opp og ut. Ikke det at det er noe galt med sofaen, men den gir meg ikke så mye tilbake.

Veien er målet. Jeg ønsker meg god tur, så sees vi kanskje i Haugesund en helg i juli.

mandag, september 24, 2012

Jeg er fortsatt ung!

...for det har jeg bestemt meg for!

Eller begynner jeg å bli gammel? Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har passert 40. Jeg har til og med passert 45. Eller "halvveis til 90" som en våken tenåring uttalte under ivrig kakespising når vi feiret min 45 års dag i vinter.

Jeg ble liksom litt tatt på senga. For jeg er jo ikke GAMMEL. Men å være halvveis til 90? Det høres unektelig veldig gammelt ut. Når jeg tenker etter så høres 45 også gammelt ut, og jeg har ikke helt blitt vant til å tenke på meg selv som en 45 åring.

Ikke mange årene etter at jeg traff Bente, var vi i selskap hos hennes foreldre. De feiret runde tall, og hadde skikkelig fest. Vi var blant de yngste der, og mine kommende svigerforeldre var blant de eldste. De feiret dobbelt 50 års dag hvis jeg ikke husker helt feil. Og de begynte å bli voksne. Veldig voksne. Eller gamle rett og slett. Og nå har jeg kommet dit jeg også. Men jeg er ikke gammel altså! Bare litt tynn i luggen. Og bittelitt sølvfarget ellers. Og hårete der du ikke trodde det skulle gro hår i det hele tatt (Gud hadde en fryktelig plan for oss menn når han designet oss tror jeg, men det kan jeg blogge om en annen gang).

Men!!! Jeg er veldig fornøyd med å ha blitt 45 år altså. Alternativet ville vært så utrolig mye værre! Egentlig ikke noe alternativ i det hele tatt. Og i mens jeg nyter dagene fram til jeg blir SKIKKELIG gammel, prøver jeg å leve litt i nuet. Jeg prøver å leke litt på veien. Ha det gøy! Så mye som mulig. Kanskje er det hva som må til for fortsatt å være litt ung. Om ikke annet føler jeg meg ganske ung. I hodet. Og av og til i kroppen også.

Da vil jeg utfordre deg litt. Ta deg en tur ut når du har lest dette. Gå ut og gjør noe du ikke har gjort på lenge. Gjør det uansett vær, vind og temperatur. Gjør noe du syntes var gøy når du var yngre. Noe du synes er trivelig, tarvelig eller tullete. Noe du kan kose deg med. Og ikke minst - Noe du kan LE av!!!

søndag, september 02, 2012

Jeg reiser!

Nesten hver dag. Noen ganger flere ganger per dag. Og noen ganger tar det liksom litt tid før reisen kommer skikkelig i gang. Andre ganger går ting nesten som uten problemer. Men når man reiser med NSB går ikke reisen alltid som planlagt. Eller på skinner? Det hender at det liksom blir litt vanskelig. Da tenker jeg at med reisekort fra NSB burde det vært mulig å få noen tilvalg, eller opsjoner om du vil. Ting som tålmodighet, frokost eller varm mat, ekstra hyggelig konduktør og godt humør til alle ombord. Ikke for det. Det burde kanskje vært standard tilbehør til enhver NSB bilett.

For det er ikke alltid så lett å reise med NSB. Det er litt vanskelig å forklare liksom. Men det er ikke alltid at tog, bemanning, signalanlegg og skinner vil samarbeide. Kan jo lure på hvorfor. Det er ikke noe nytt de driver med de som jobber med tog og jernbane i norge. Det bare virker liksom som om noen prøver å gjøre ting de ikke kan. I hvert fall innimellom.

Det virker ikke alltid som om de som liksom skal drive med tog og jernbane i norge engang har satt sine ben i et tog. Eller på en jerbanesville. Ihvertfall har de ikke vært ombord i et FLIRT tog på en vanlig hverdag. For da er det nemlig ikke mye plass. Særlig ikke når det annonseres at "Toget på Vestfoldbanen, kjører i dag med redusert kapasitet.". Da blir det ståplass og fortvilelse over nytt og flott materiell. Og om det hadde vært et ledig sete, er det ikke gitt at jeg hadde fått plass på det. De er nemlig smale. Veldig smale. Ikke det at jeg er så stor gutt, men jeg har litt skuldre. En skulder på hver side til og med. Blir sittende med de brede skuldrene mine langt inn i komfortsonen til mine medpassasjerer. En medpassasjer på hver side hvis jeg er ekstra heldig. På den annen side har ikke jeg så mye igjen av min egen komfortsone heller. Minner mer om et overtramp inn i intimsonen min faktisk. Særlig hvis det er gutter som er langt større enn hva jeg er. Gutter som omtaler seg selv som "Skikkelige Mannfolk!".

Jeg kan jo innrømme det med en gang. Jeg har ingen erfaring med det å drive jernbane eller tog. Ikke i Norge, og ikke i noe annet land. Det jeg har erfaring med er å være passasjer. Og det er kun den erfaringen jeg legger til grunn. Slik det er å være passasjer i dag, er det ikke lett. Informasjon er ikke entydig. Rutetider er veiledende. Tog personalet for det meste hjelpsomme, men også de er av og til helt uten relevant informasjon. Og togene er ikke alltid ment for passasjerer. I hvert fall ikke så mange som det av og til er ombord.

Kort fortalt er jeg en novice som gjør et forsøk på å reise med jernbane flere ganger hver uke. En periodevis oppgitt pendler. Og i morgen begynner vi på en ny uke. En uke uten de helt store forventningene til NSB og Jernbaneverket. Man vet liksom aldri når det skjer noe med tog, personell eller annet materiell.

Jeg ønsker meg god reise! Og til deg? En riktig god uke.

mandag, august 13, 2012

En triatlets betraktninger

Betenkt Borgen ved Rjukan (Norseman 2012)
Jada. Jeg er en triatlet. Ikke en god en. Men begynner å få litt erfaring. Ikke er jeg noen ungdom lenger heller, så jeg kan vel snart kalle meg en gammel triatlet. Jeg trives med å konkurrere og se framgang. Jeg trives med samholdet og felleskapet innenfor et lite triatlon miljø. Rettere sagt det som for et par år siden var et lite triatlon miljø. I dag er det ikke lenger så sært. Det har neste blitt folkesport å drive med idretten vår. Mosjonister og trente, unge og gamle stiller opp på diverse konkurranser i hele verden. Det er vakkert.

Vi som har vært med på en konkurranse vet at det kommer til å gjøre vondt. De som er med på sin første konkurranse vet ikke hva slags smerte som venter. Men de vet nok innerst inne de også, at "Dette! Dette vil gjøre vondt!". For de fleste er nok svømmingen noe av det vondeste og vanskeligste. For de fleste er også overgangen fra sykkel til løp vond. Men felles for oss alle er at vi i hvert fall er innstilt på å ha det litt vondt i idretten vår.


Løypeprofilen til Norseman er vel ikke akkurat noe man blir glad av.
Man skjønner liksom at dette kan gjøre vondt.
Lenge!
Av og til lurer jeg på om jeg er selvskader. Det kan jo nesten virke sånn. Norseman var veldig vondt. Og jeg klarte å påføre mesteparten av smerten helt selv. Fikk litt hjelp fra de som leverer været også, men det er jo vanlig med mye vær i Norge. Bare du reiser langt nok og er ute lenge nok.

Men når målet er nådd - det endelige, store målet, eller et passende delmål. Da er det ikke som selvskader. Da er det som følge av målbevisst jobbing for å oppnå noe. Da er det bare å innkassere belønningen. Ofte feires det kanskje med en ekstra slurk sportsdrikk. Kanskje sammen med en halv bar for å feire skikkelig! Det er himmelsk og befriende. Men neste delmål venter lenger fram. Stå på! Kjør på!

Vi er nok ikke helt friske noen av oss som holder på med dette. Men vi er veldig hyggelige. Også er vi veldig forskjellige, men jeg tror vi har flere ting felles også. Det å like og lide. Lide mye og litt lenger enn veldig mange andre. Og det å like og fullføre hva vi har påbegynt. Det å legge planer og gjennomføre. Det å nå målene vi har satt oss.

Jeg blir oppgitt og motløst når jeg står overfor uendelig store oppgaver og utfordringer. Norseman er en slik utfordring. Derfor setter jeg meg mindre delmål underveis. Jeg lager små belønninger til meg selv. På den måten når jeg fram til mål. Målet på toppen av Gaustadtoppen. Konkurransen blir ikke mot så mange andre, men mest en reise mot målet. Selvsagt er det mest gøy å vinne, men mest av alt er det viktig for meg å ha en hyggelig reise og prestere så godt jeg kan. De som kan prioritere enda mer trening får ta seg av pallplasser, så skal jeg være med å fylle resultatlistene der jeg hører hjemme.

Jeg er ikke tilhenger av å ha det vondt, men jeg har lært meg til å tåle det.

Jeg er tilhenger av å legge planer, og å følge de.

Jeg er tilhenger av å komme til mål. Jeg liker å føle mestring ved å fullføre.

Og sånn tror jeg det er for de aller fleste som driver med triathlon. Eller trialaton som jeg stadig hører blant de uinvidde. Vi liker utfordringer. Vi legger planer. Vi gjennomfører. Vi lider og har det vondt. Vi fullfører og seirer over det vi møter på veien. Der har vi en triatlet.

Og jeg? Jeg hviler. Når jeg er ferdig.
BjørnEn hviler etter Norseman.
Etter deilig dusj.
Før deilig middag.

torsdag, august 09, 2012

Hvordan står det til?

Har det rett og slett blitt unormalt å være normal?


Jeg er jo normal. Tror jeg. Selv om noen mener jeg er litt gal. Men litt galt er vel normalt? Jeg mener selv jeg har en ganske normal kroppsbygning. BMI på 23,7. Noe som er definert som innenfor normalen. Kondisjon og utholdenhet er helt sikkert utenfor normalen. Ihverfall akkurat nå, men det er ikke hva jeg har lyst til å si noe om her. Ikke nå.


Vi var på Prekestolen for noen uker siden sammen med mesteparten av familien. Vi er en liten familie.... Det var flere som var på tur til Prekestolen. Mange fler. Jeg stusset over at jeg følte meg unormal. Mens vi trasket og gikk. Klatret og krabbet, kikket jeg rundt meg. Det var merkelig mange som hadde litt for mye å dra på. Mange så ut til å ha en ganske mye høyere fettprosent enn meg.


Denne dagen ble det transportert mange kilo fett tur retur Prekestolen.... Jeg håper bare at folk med overvekt tar til fornuften og begynner å tenke mer på egen helse. Mye mer! De som gikk til Prekestolen denne dagen var ihvertfall i aktivitet. Denne dagen. Og det er jo veldig bra. Hadde de bare spist litt mer fornuftig til frokost før de dro. Tatt en litt mer fornuftig lunsj på fjellet. Drukket vann i stedet for brus. Holdt seg til en iskrem på hele turen. Da hadde de snart merket forskjell.


Er det jeg eller mange av de andre som er unormale? Helt ærlig? Jeg tror jeg er den normale. Blir bare litt i tvil av og til.

tirsdag, august 07, 2012

Norseman 2012

(denne ble litt lang, men det er da også en beskrivelse av en lang dag)

Tirsdag morgen. D-dag +2. To dager siden D-dagen, og min gjennomføring av Norseman 2012. Hvis du ikke vet hva Norseman er, så gjør ikke det noe. Jeg skal gi en kort forklaring. Vet du hva det er kan du hoppe over neste avsnitt.


Norseman/NXTRI/Norseman Xtreme Triathlon - Kjært barn har mange navn. Er omtalt som verdens hardeste triathlon konkurranse, og en av verdens aller hardeste endags konkurranser. Kort fortalt handler det om å svømme 3800 meter i Eidfjorden. Sykle 180 km fra Eidfjord via Geilo til Austbygd i Tinn. Løpe fra Austbygd til Rjukan og videre helt opp til Gaustadtoppen. Totalt 42.2 km - en marathon med andre ord. En såkalt Ironman konkurranse/distanse gjennom norsk natur. På godt og mindre godt. Gjerne i all slags vær.


D-dag -2:

Pakking av bil og utstyr. Viktig å huske alt. Særlig mat og drikke for en lang dag. Fresubin og Winforce næring skal stå for energien. Mange apotek ble besøkt for å finne "Fresubin Energy"... Pakkeliste er skrevet. Den er gjennomgått, korrekturlest og sjekket. Sjekket og gjennomgått og sjekket igjen. Alt må være med. Pluss litt til. Litt motløs når jeg må kjøpe nye løpesko, men når sommerens favorittsko plutselig er som sunket i jorden er det bare å "løpe og kjøpe".
Valget falt på Asics DS Trainer. Tror ikke jeg har hatt Asics sko siden sist jeg var med i Norseman, og det var i 2006. Det var de skoene som kjentes best ut på foten av de jeg prøvde. Også var det en veldig fin farge da.


D-dag -1: Det er lørdag morgen og avreise til Eidfjord. Bilen er full av alt mulig rart for en hektisk, slitsom og lang tur. I bilen sitter jeg (selvsagt), Bente (min kjære kone og konsulent) og minste barnet Borgen, Ole-Sebastian. Framme i Eidfjord litt over 1 på dagen og drar rett til registrering. Treffer mange gamle kjente. Alltid trivelig med triatlon konkurranser, for da kommer de gamle heltene fram i lyset igjen. Etter registrering og obligatorisk race info møte finner vi fram til klasserommet vi skal sove i. Rigger oss til. Spiser en lett pastasalat som Bente har laget. Gjør klar utstyr. Utveksler erfaringer med gamle og nye triatleter. Kjenner på nerver og går igjennom morgendagen. Til sengs for en urolig natt ca klokken halv ti. Det blir ihvertfall noen timer med hvile før vi skal stå opp.


D-dag: Vekkeklokken ringer klokken 0215 etter en urolig natt. Tror ikke jeg har sovet, men har forsøkt å slappe av så mye som mulig. Et par brødskiver og et egg til "frokost" (heter det frokost eller nattmat når man spiser mat halv tre på natta?). Går ned til innsjekking ved hotellet i Eidfjord. Mørkt og folksomt, men fin temperatur. Ferjen ligger å venter. Sier "Hade" til Bente før jeg går ombord i ferjen. Blir sittende sammen med en gjeng kjente på ferjen.Vi har ca en time på å kjenne på frykten og spenningen før vi skal starte på turen vår. Jeg kjenner jeg gruer meg. Skikkelig! Tar på våtdrakt, smører litt vaselin på strategiske plasser og gjør oss klare til å hoppe i vannet. Rett før de åpner baugporten på ferjen ryker strikken på svømmebrillene! Ingen krise :-) Jeg har med et par ekstra i baggen min. Heldigvis!


Står sammen med Ivan og er klar til å hoppe fra båten. Har ikke lyst til å hoppe. Ikke i det hele tatt. På tredje forsøket får jeg endelig med meg begge beina, og hopper ut i vannet. Kaldt, men mye bedre enn jeg fryktet. Klokken er 0450. 0500 tuter ferjen og starten går. Vi er i gang. Svømmmingen går helt fint, men de siste 1000 meterne er vannet merkbart kaldere (10 grader kanskje?). Det stikker i ansiktet, og hendene blir kalde. På føttene har jeg neopren sokker, så de er varme og gode. Inne i våtdrakta er det helt fint.


En time og 10 minutter har gått, og jeg er oppe av vannet. Mitt andre mål for dagen er nådd (det første var hoppet fra ferja). Litt svimmel tumler jeg mot skiftesonen. Heldigvis tar Bente tak i meg å får meg fram til sykkelen. Treffer Ivan som kom opp rett foran meg. Litt trøbbel med skiftingen. Hendene virker liksom ikke. De er kalde og stive. Kommer greit ut på sykkelen. Har fått på løse knær og armer, pluss en sykkeltrøye. Vil ikke fryse. Inn mot Måbødalen går det greit. Beina kjennes ikke bra ut, men det løsner sikkert. Men det gjorde det vel egentlig ikke. På Dyranut venter Bente og Ole-Sebastian med mat og drikke. På med en vindvest og så bærer det videre. Kjenner at jeg er stiv i nakken når jeg ligger i tempobøylen inn på Hardangervidda. Dette kommer til å bli en lang dag.


Geilo og nye forsyninger. Har selskap av en danske på vei oppover. Hyggelig med litt sosialisering. Trenger det etter Hardangervidda. Bente og Ole-Sebastian venter på toppen av bakken etter Geilo. Har ikke fått "spist" så mye som planlagt, men har drukket en del. Kropp og hode kjennes OK, men bein og nakke er ikke på min side. Første skikkelige utforkjøring. Alene igjen. Tørr asfalt og godt driv. Møter supporten min flere ganger de neste 2 bakkene. Alltid hyggelig å se de! Etter at jeg har møtt de, ligger jeg å venter på lyden av en kjent bil. Lyden av Saab! Små lyspunkt i en litt tung (og ensom) tilværelse. Ned mot Uvdal går det skikkelig unna. Det regner kraftig og hagler. Under hjelmen høres det ut som om en 3 åring har gått amok med trommestikker. Det svir i ansiktet. Heldigvis har jeg solbriller på, men det burde nok vært svømmebriller. Blir forbikjørt av en campingbil og er sikker på at jeg kommer til å bli blåst av veien. Da ligger jeg sikkert opp mot 70 km/t. Ekkelt! Jeg har ca null sikt. Ca null bremser. Banner og holder meg godt fast i styret og suser nedover.


Uvdal. Imingfjell. Siste bakke. Dette er bakken som skiller menn fra..... andre menn? Og kvinner? Den er lang. Den er bratt. Og jeg er sliten. Har vel egentlig OK fart oppover, men det går ikke så veldig fort. Får heldigvis igjen varmen ihvertfall. For nedkjøringen fra Vasstulan ble kald. Veldig kald! Vet ikke om jeg ristet fordi det var ujevn asfalt, eller fordi jeg frøs. Etter mye slit er jeg endelig på "toppen" av bakken. Bente og Ole-Sebastian venter med de siste forsyningene på syklingen. Så er det en mil med litt stigning. Heldigvis er det ikke vind å snakke om på Imingfjell. Det lille som er kommer bakfra. Det begynner å regne før nedkjøringen i Tessungdalen. Jeg banner. For her er det ikke gøy. Dårlig og glatt asfalt. Vått. 3-4 skikkelige svinger. Høy fart! Og selvsagt alt nesten uten bremser og med en kropp som begynner å bli litt sliten. Men alt går bra. Det kjennes bare ikke helt bra ut, og det er umulig å få spist noe som helst på vei nedover. Kald og stiv kommer jeg fram til Austbygd i Tinn. Endelig. 180 kilometer, og jeg vurderer sterkt om jeg skal legge sykkelen ut for salg når jeg kommer hjem. Sykkel, våtdrakt og hele greia! Gis bort! Gyngestol kan tas i bytte!


Får av meg sykkelsko og tar på nye joggesko. Helt nye faktisk. Løping er gøy. Særlig etter 18 mil på sykkel og nesten 3000 høydemeter og regn. Litt bedre blir det når jeg får vite at jeg nærmer meg Ivan igjen. Kommer OK i gang og blir løpende sammen med Aslak (LETTH!).

Veldig mye lettere å løpe sammen med noen, og vi klarer å løpe letth hele veien inn til Rjukan. Går bare et par ganger. 2 timer og 20 minutter er 20 minutter mer enn hva jeg hadde ambisjoner om. Det gjør ikke så mye. Drikker Cola, RedBull og vann. Litt Winforce og Fresubin går også med. Vi starter på de siste 1500 høydemeterne opp mot Gaustadtoppen. Vi går. Tar igjen Ivan etter noen km, og går litt sammen med ham. Prøver å holde farten nogenlunde oppe. Når vi kommer opp på platået får jeg på vindjakke og Bente kjører videre. Putselig ser jeg at sykkelen min holder på å falle av taket på bilen! Den blir hengende i bakhjulet! Jeg roper og "løper" opp til bilen. Den har ikke vært festet i det hele tatt nesten. Jeg får festet den igjen og må småjogge for å ta igjen Aslak. På veien inn mot Stavsro klarer vi å løpe litt igjen. Ikke godt. Sikkert ikke pent. Men bittelitt raskere enn å gå. Ved Stavsro får jeg følge av Bente og Ole-Sebastian. De skal følge meg til toppen. Fra Stavsro går Aslak og hans support fra oss. Jeg har ikke sjangs til å følge farten. Er sliten nå. Det verker godt i beina, men vi kommer oss oppover. Sten for sten. Steg for steg. Ole-Sebastian blir stille bak meg. Sliten han også sikkert.


Når vi endelig er oppe har det gått ca 1 time og 15 minutter fra Stavsro. Jeg er tydeligvis høyt oppe både fysisk og mentalt... Det har gått 13 timer, 19 minutter og 30 sekunder fra vi startet i Eidfjord. Jeg har tilbakelagt 3800 meter med svømming, 180 kilometer på sykkel og 42.2 km på beina. Det har blitt nesten 5000 høydemeter. Jeg har tisset to ganger. Jeg har drukket, spist, bannet og fryst. Men jeg har gjennomført Norseman! Min tredje. Det kan godt tenkes at det blir flere. Men det gjenstår å se.


Vond tomatsuppe med makoroni smaker himelsk på Gaustadtoppen! Varme, tørre klær var enda bedre. En halv times pause på toppen, og vi går ned fra fjellet igjen. Møter mange deltagere som fortsatt er på vei oppover. Heier de videre. Etter å ha gått ned fra Gaustadtoppen (vi går da ned også, gjør vi ikke?), finner vi fram til leiligheten som Rolf har latt oss få låne. Helt suverent! Tusen takk for lånet Rolf! Dusj og nytt sett med tørre klær, og så er det mat på hotellet. Også en øl. Helt fantastisk!


D-dag +1: En ganske rolig natt faktisk. Selvsagt litt sår i føttene. Noen små gnagsår her og der. Et par såre muskler og ledd. Ellers egentlig helt fin form. Spaserte bort til hotellet for å hente min svarte t-shirt. Deilig å bevege seg litt igjen. Kjører hjem fra Gaustad Høyfjellshotell etter at seremoni og fotografering er gjennomført. Tenker litt på hva som kunne/burde/skulle vært annerledes med gårsdagen. Begynner faktisk å tenke på neste Norseman..... Skulle være mulig å se 12 tallet ihvertfall.


Masse, masse takk til Bente og Ole-Sebastian for uvurderlig support, muntre tilrop, masing om å spise, følge til toppen og i det hele tatt god støtte og hjelp. Takk også til arrangør av Norseman og frivillige som gjør det mulig for oss å gjennomføre en slik egotrip. Takk til alle deltagerne som er med på å gjøre denne dagen så spesiell. Takk til alle som har noe med været å gjøre. Uten norsk, skiftende sommervær hadde ikke Norseman vært så ekstrem.



(Hvorfor "D-dag"? For meg er det som en nær Døden opplevelse å hoppe i vannet og starte det hele. Derfor D som i Døden.....)

Jeg er ingen "blogger"

... og det kommer vel helt tydelig fram av de siste innleggene her. Forrige innlegg var tilbake i 2009, men nå er det på tide å skrive litt igjen kjenner jeg. Om du leser dette eller ikke er ikke så viktig, men for meg er det viktig å få skrevet det ned.

onsdag, desember 30, 2009

God jul!

Så er snart jula 2009 over, og det nye året nærmer seg. Blitt noen rolige dager nå. Flere grunner til det, men den viktigste er at venstre kne krangler skikkelig. Særlig når det brukes.....

Kom nesten litt igang med svømming rett før jul, og det var bare deilig å komme i vannet. Men det var utrolig slitsomt! Kan ikke huske at det var så slitsomt å svømme, men det går sikkert over ganske fort. Crawl er OK for kneet. Brystsvømming ikke så godt, men hadde fryktet det skulle vært værre. Det verste for kneet er nok nedoverbakkeløping, og løper derfor mest oppover. Sykling går bra, men har en mistanke om at syklingen er årsaken. Sykling og sykling fru Blom. Det er for det meste spinning det går i nå. 10-15 kuldegrader frister ikke så veldig.

Da vil jeg bare få benytte anledningen til å ønske deg et riktig

Godt Nytt År!