Norseman 2012

(denne ble litt lang, men det er da også en beskrivelse av en lang dag)

Tirsdag morgen. D-dag +2. To dager siden D-dagen, og min gjennomføring av Norseman 2012. Hvis du ikke vet hva Norseman er, så gjør ikke det noe. Jeg skal gi en kort forklaring. Vet du hva det er kan du hoppe over neste avsnitt.

Norseman/NXTRI/Norseman Xtreme Triathlon - Kjært barn har mange navn. Er omtalt som verdens hardeste triathlon konkurranse, og en av verdens aller hardeste endags konkurranser. Kort fortalt handler det om å svømme 3800 meter i Eidfjorden. Sykle 180 km fra Eidfjord via Geilo til Austbygd i Tinn. Løpe fra Austbygd til Rjukan og videre helt opp til Gaustadtoppen. Totalt 42.2 km - en marathon med andre ord. En såkalt Ironman konkurranse/distanse gjennom norsk natur. På godt og mindre godt. Gjerne i all slags vær.

D-dag -2:

Pakking av bil og utstyr. Viktig å huske alt. Særlig mat og drikke for en lang dag. Fresubin og Winforce næring skal stå for energien. Mange apotek ble besøkt for å finne "Fresubin Energy"... Pakkeliste er skrevet. Den er gjennomgått, korrekturlest og sjekket. Sjekket og gjennomgått og sjekket igjen. Alt må være med. Pluss litt til. Litt motløs når jeg må kjøpe nye løpesko, men når sommerens favorittsko plutselig er som sunket i jorden er det bare å "løpe og kjøpe".

Valget falt på Asics DS Trainer. Tror ikke jeg har hatt Asics sko siden sist jeg var med i Norseman, og det var i 2006. Det var de skoene som kjentes best ut på foten av de jeg prøvde. Også var det en veldig fin farge da.

D-dag -1: Det er lørdag morgen og avreise til Eidfjord. Bilen er full av alt mulig rart for en hektisk, slitsom og lang tur. I bilen sitter jeg (selvsagt), Bente (min kjære kone og konsulent) og minste barnet Borgen, Ole-Sebastian. Framme i Eidfjord litt over 1 på dagen og drar rett til registrering. Treffer mange gamle kjente. Alltid trivelig med triatlon konkurranser, for da kommer de gamle heltene fram i lyset igjen. Etter registrering og obligatorisk race info møte finner vi fram til klasserommet vi skal sove i. Rigger oss til. Spiser en lett pastasalat som Bente har laget. Gjør klar utstyr. Utveksler erfaringer med gamle og nye triatleter. Kjenner på nerver og går igjennom morgendagen. Til sengs for en urolig natt ca klokken halv ti. Det blir ihvertfall noen timer med hvile før vi skal stå opp.

D-dag: Vekkeklokken ringer klokken 0215 etter en urolig natt. Tror ikke jeg har sovet, men har forsøkt å slappe av så mye som mulig. Et par brødskiver og et egg til "frokost" (heter det frokost eller nattmat når man spiser mat halv tre på natta?). Går ned til innsjekking ved hotellet i Eidfjord. Mørkt og folksomt, men fin temperatur. Ferjen ligger å venter. Sier "Hade" til Bente før jeg går ombord i ferjen. Blir sittende sammen med en gjeng kjente på ferjen.Vi har ca en time på å kjenne på frykten og spenningen før vi skal starte på turen vår. Jeg kjenner jeg gruer meg. Skikkelig! Tar på våtdrakt, smører litt vaselin på strategiske plasser og gjør oss klare til å hoppe i vannet. Rett før de åpner baugporten på ferjen ryker strikken på svømmebrillene! Ingen krise :-) Jeg har med et par ekstra i baggen min. Heldigvis!

Står sammen med Ivan og er klar til å hoppe fra båten. Har ikke lyst til å hoppe. Ikke i det hele tatt. På tredje forsøket får jeg endelig med meg begge beina, og hopper ut i vannet. Kaldt, men mye bedre enn jeg fryktet. Klokken er 0450. 0500 tuter ferjen og starten går. Vi er i gang. Svømmmingen går helt fint, men de siste 1000 meterne er vannet merkbart kaldere (10 grader kanskje?). Det stikker i ansiktet, og hendene blir kalde. På føttene har jeg neopren sokker, så de er varme og gode. Inne i våtdrakta er det helt fint.

En time og 10 minutter har gått, og jeg er oppe av vannet. Mitt andre mål for dagen er nådd (det første var hoppet fra ferja). Litt svimmel tumler jeg mot skiftesonen. Heldigvis tar Bente tak i meg å får meg fram til sykkelen. Treffer Ivan som kom opp rett foran meg. Litt trøbbel med skiftingen. Hendene virker liksom ikke. De er kalde og stive. Kommer greit ut på sykkelen. Har fått på løse knær og armer, pluss en sykkeltrøye. Vil ikke fryse. Inn mot Måbødalen går det greit. Beina kjennes ikke bra ut, men det løsner sikkert. Men det gjorde det vel egentlig ikke. På Dyranut venter Bente og Ole-Sebastian med mat og drikke. På med en vindvest og så bærer det videre. Kjenner at jeg er stiv i nakken når jeg ligger i tempobøylen inn på Hardangervidda. Dette kommer til å bli en lang dag.

Geilo og nye forsyninger. Har selskap av en danske på vei oppover. Hyggelig med litt sosialisering. Trenger det etter Hardangervidda. Bente og Ole-Sebastian venter på toppen av bakken etter Geilo. Har ikke fått "spist" så mye som planlagt, men har drukket en del. Kropp og hode kjennes OK, men bein og nakke er ikke på min side. Første skikkelige utforkjøring. Alene igjen. Tørr asfalt og godt driv. Møter supporten min flere ganger de neste 2 bakkene. Alltid hyggelig å se de! Etter at jeg har møtt de, ligger jeg å venter på lyden av en kjent bil. Lyden av Saab! Små lyspunkt i en litt tung (og ensom) tilværelse. Ned mot Uvdal går det skikkelig unna. Det regner kraftig og hagler. Under hjelmen høres det ut som om en 3 åring har gått amok med trommestikker. Det svir i ansiktet. Heldigvis har jeg solbriller på, men det burde nok vært svømmebriller. Blir forbikjørt av en campingbil og er sikker på at jeg kommer til å bli blåst av veien. Da ligger jeg sikkert opp mot 70 km/t. Ekkelt! Jeg har ca null sikt. Ca null bremser. Banner og holder meg godt fast i styret og suser nedover.

Uvdal. Imingfjell. Siste bakke. Dette er bakken som skiller menn fra..... andre menn? Og kvinner? Den er lang. Den er bratt. Og jeg er sliten. Har vel egentlig OK fart oppover, men det går ikke så veldig fort. Får heldigvis igjen varmen ihvertfall. For nedkjøringen fra Vasstulan ble kald. Veldig kald! Vet ikke om jeg ristet fordi det var ujevn asfalt, eller fordi jeg frøs. Etter mye slit er jeg endelig på "toppen" av bakken. Bente og Ole-Sebastian venter med de siste forsyningene på syklingen. Så er det en mil med litt stigning. Heldigvis er det ikke vind å snakke om på Imingfjell. Det lille som er kommer bakfra. Det begynner å regne før nedkjøringen i Tessungdalen. Jeg banner. For her er det ikke gøy. Dårlig og glatt asfalt. Vått. 3-4 skikkelige svinger. Høy fart! Og selvsagt alt nesten uten bremser og med en kropp som begynner å bli litt sliten. Men alt går bra. Det kjennes bare ikke helt bra ut, og det er umulig å få spist noe som helst på vei nedover. Kald og stiv kommer jeg fram til Austbygd i Tinn. Endelig. 180 kilometer, og jeg vurderer sterkt om jeg skal legge sykkelen ut for salg når jeg kommer hjem. Sykkel, våtdrakt og hele greia! Gis bort! Gyngestol kan tas i bytte!

Får av meg sykkelsko og tar på nye joggesko. Helt nye faktisk. Løping er gøy. Særlig etter 18 mil på sykkel og nesten 3000 høydemeter og regn. Litt bedre blir det når jeg får vite at jeg nærmer meg Ivan igjen. Kommer OK i gang og blir løpende sammen med Aslak (LETTH!).

Veldig mye lettere å løpe sammen med noen, og vi klarer å løpe letth hele veien inn til Rjukan. Går bare et par ganger. 2 timer og 20 minutter er 20 minutter mer enn hva jeg hadde ambisjoner om. Det gjør ikke så mye. Drikker Cola, RedBull og vann. Litt Winforce og Fresubin går også med. Vi starter på de siste 1500 høydemeterne opp mot Gaustadtoppen. Vi går. Tar igjen Ivan etter noen km, og går litt sammen med ham. Prøver å holde farten nogenlunde oppe. Når vi kommer opp på platået får jeg på vindjakke og Bente kjører videre. Putselig ser jeg at sykkelen min holder på å falle av taket på bilen! Den blir hengende i bakhjulet! Jeg roper og "løper" opp til bilen. Den har ikke vært festet i det hele tatt nesten. Jeg får festet den igjen og må småjogge for å ta igjen Aslak. På veien inn mot Stavsro klarer vi å løpe litt igjen. Ikke godt. Sikkert ikke pent. Men bittelitt raskere enn å gå. Ved Stavsro får jeg følge av Bente og Ole-Sebastian. De skal følge meg til toppen. Fra Stavsro går Aslak og hans support fra oss. Jeg har ikke sjangs til å følge farten. Er sliten nå. Det verker godt i beina, men vi kommer oss oppover. Sten for sten. Steg for steg. Ole-Sebastian blir stille bak meg. Sliten han også sikkert.

Når vi endelig er oppe har det gått ca 1 time og 15 minutter fra Stavsro. Jeg er tydeligvis høyt oppe både fysisk og mentalt... Det har gått 13 timer, 19 minutter og 30 sekunder fra vi startet i Eidfjord. Jeg har tilbakelagt 3800 meter med svømming, 180 kilometer på sykkel og 42.2 km på beina. Det har blitt nesten 5000 høydemeter. Jeg har tisset to ganger. Jeg har drukket, spist, bannet og fryst. Men jeg har gjennomført Norseman! Min tredje. Det kan godt tenkes at det blir flere. Men det gjenstår å se.

Vond tomatsuppe med makoroni smaker himelsk på Gaustadtoppen! Varme, tørre klær var enda bedre. En halv times pause på toppen, og vi går ned fra fjellet igjen. Møter mange deltagere som fortsatt er på vei oppover. Heier de videre. Etter å ha gått ned fra Gaustadtoppen (vi går da ned også, gjør vi ikke?), finner vi fram til leiligheten som Rolf har latt oss få låne. Helt suverent! Tusen takk for lånet Rolf! Dusj og nytt sett med tørre klær, og så er det mat på hotellet. Også en øl. Helt fantastisk!

D-dag +1: En ganske rolig natt faktisk. Selvsagt litt sår i føttene. Noen små gnagsår her og der. Et par såre muskler og ledd. Ellers egentlig helt fin form. Spaserte bort til hotellet for å hente min svarte t-shirt. Deilig å bevege seg litt igjen. Kjører hjem fra Gaustad Høyfjellshotell etter at seremoni og fotografering er gjennomført. Tenker litt på hva som kunne/burde/skulle vært annerledes med gårsdagen. Begynner faktisk å tenke på neste Norseman..... Skulle være mulig å se 12 tallet ihvertfall.

Masse, masse takk til Bente og Ole-Sebastian for uvurderlig support, muntre tilrop, masing om å spise, følge til toppen og i det hele tatt god støtte og hjelp. Takk også til arrangør av Norseman og frivillige som gjør det mulig for oss å gjennomføre en slik egotrip. Takk til alle deltagerne som er med på å gjøre denne dagen så spesiell. Takk til alle som har noe med været å gjøre. Uten norsk, skiftende sommervær hadde ikke Norseman vært så ekstrem.

(Hvorfor "D-dag"? For meg er det som en nær Døden opplevelse å hoppe i vannet og starte det hele. Derfor D som i Døden.....)