En triatlets betraktninger

Betenkt Borgen ved Rjukan (Norseman 2012)

Jada. Jeg er en triatlet. Ikke en god en. Men begynner å få litt erfaring. Ikke er jeg noen ungdom lenger heller, så jeg kan vel snart kalle meg en gammel triatlet. Jeg trives med å konkurrere og se framgang. Jeg trives med samholdet og felleskapet innenfor et lite triatlon miljø. Rettere sagt det som for et par år siden var et lite triatlon miljø. I dag er det ikke lenger så sært. Det har neste blitt folkesport å drive med idretten vår. Mosjonister og trente, unge og gamle stiller opp på diverse konkurranser i hele verden. Det er vakkert.

Vi som har vært med på en konkurranse vet at det kommer til å gjøre vondt. De som er med på sin første konkurranse vet ikke hva slags smerte som venter. Men de vet nok innerst inne de også, at "Dette! Dette vil gjøre vondt!". For de fleste er nok svømmingen noe av det vondeste og vanskeligste. For de fleste er også overgangen fra sykkel til løp vond. Men felles for oss alle er at vi i hvert fall er innstilt på å ha det litt vondt i idretten vår.

Løypeprofilen til Norseman er vel ikke akkurat noe man blir glad av.
Man skjønner liksom at dette kan gjøre vondt.
Lenge!

Av og til lurer jeg på om jeg er selvskader. Det kan jo nesten virke sånn. Norseman var veldig vondt. Og jeg klarte å påføre mesteparten av smerten helt selv. Fikk litt hjelp fra de som leverer været også, men det er jo vanlig med mye vær i Norge. Bare du reiser langt nok og er ute lenge nok.

Men når målet er nådd - det endelige, store målet, eller et passende delmål. Da er det ikke som selvskader. Da er det som følge av målbevisst jobbing for å oppnå noe. Da er det bare å innkassere belønningen. Ofte feires det kanskje med en ekstra slurk sportsdrikk. Kanskje sammen med en halv bar for å feire skikkelig! Det er himmelsk og befriende. Men neste delmål venter lenger fram. Stå på! Kjør på!

Vi er nok ikke helt friske noen av oss som holder på med dette. Men vi er veldig hyggelige. Også er vi veldig forskjellige, men jeg tror vi har flere ting felles også. Det å like og lide. Lide mye og litt lenger enn veldig mange andre. Og det å like og fullføre hva vi har påbegynt. Det å legge planer og gjennomføre. Det å nå målene vi har satt oss.

Jeg blir oppgitt og motløst når jeg står overfor uendelig store oppgaver og utfordringer. Norseman er en slik utfordring. Derfor setter jeg meg mindre delmål underveis. Jeg lager små belønninger til meg selv. På den måten når jeg fram til mål. Målet på toppen av Gaustadtoppen. Konkurransen blir ikke mot så mange andre, men mest en reise mot målet. Selvsagt er det mest gøy å vinne, men mest av alt er det viktig for meg å ha en hyggelig reise og prestere så godt jeg kan. De som kan prioritere enda mer trening får ta seg av pallplasser, så skal jeg være med å fylle resultatlistene der jeg hører hjemme.

Jeg er ikke tilhenger av å ha det vondt, men jeg har lært meg til å tåle det.

Jeg er tilhenger av å legge planer, og å følge de.

Jeg er tilhenger av å komme til mål. Jeg liker å føle mestring ved å fullføre.

Og sånn tror jeg det er for de aller fleste som driver med triathlon. Eller trialaton som jeg stadig hører blant de uinvidde. Vi liker utfordringer. Vi legger planer. Vi gjennomfører. Vi lider og har det vondt. Vi fullfører og seirer over det vi møter på veien. Der har vi en triatlet.

Og jeg? Jeg hviler. Når jeg er ferdig.

BjørnEn hviler etter Norseman.
Etter deilig dusj.
Før deilig middag.